Wednesday, 29 July 2015

the saddest book I ever read.

A Little Life by Hanya Yanagihara (2015)

  “They all—Malcolm with his houses, Willem with his girlfriends, JB with his paints, he with his razors—sought comfort, something that was theirs alone, something to hold off the terrifying largeness, the impossibility, of the world, of the relentlessness of its minutes, its hours, its days.” 

Four young men became friends at college and then move to New York to pursuit different careers, but staying friends. While JB, Malcolm and Willem are sharing everything about their past and present lives, dreams and failures, Jude is a closed book. They know very little of Jude's childhood and inner life, the only things they know are the things they are able to witness themselves.

Jude was left in the trash as a baby, picked up by a monastery where he was punished for every little thing. And then sexually abused. Things go from bad to much worse as one of the brothers runs off with him. A couple of years later he barely survives something which he himself describes as a car accident to his friends, and his body is severely damaged after it. Once he starts college, things really improve, but yet he feels the need to punish himself almost every night.

 This book is incredibly sad. I cried, cried and cried. And despite the descriptions of all the terrible things Jude went through I couldn't put it down. Luckily, it's not all bad, it's really about the strength of friendship and love. And that's what makes it so beautiful. It is definitely the best book I have read in years, and it's a long time since I have been so involved in a book. I had to keep reminding myself that it's just fiction, and not real. I'm hoping that it will win this year's Man Booker Prize.

(So much unsaid about this book, so many emotions running wild.)

 “You won’t understand what I mean now, but someday you will: the only trick of friendship, I think, is to find people who are better than you are—not smarter, not cooler, but kinder, and more generous, and more forgiving—and then to appreciate them for what they can teach you, and to try to listen to them when they tell you something about yourself, no matter how bad—or good—it might be, and to trust them, which is the hardest thing of all. But the best, as well.” 

11 comments:

  1. Eg er ca 300 sider inne i boka, men har ennå ikkje fått fram ei tåre. Rekner med at alle reagerer ulikt på bøker...

    Håper det går greit at eg linker til anmeldelsen din på bloggen min :-)

    ReplyDelete
    Replies
    1. Det gikk ganske lenge før tårene kom for meg, men når de kom, så klarte jeg ikke å stoppe. Før det var jeg helt nummen, og som du selv sa; sint. Tror aldri jeg har lest så emosjonelt før.

      Link i vel :)

      Delete
  2. Litt oppløftet til at Elida ikke gråter her.
    Det betyr kanskje at jeg tør lese også. Kanskje. Den er lang da.
    Hmmmm.

    ReplyDelete
    Replies
    1. Les den! Den har alt av følelser.

      Delete
  3. Jeg ser for meg at jeg kommer til å ha en ganske lik reaksjon på boken som deg. Yanagihara har klart å få frem mange følelser i meg tidligere, selv om The People in the Trees fremmer litt andre reaksjoner enn jeg tror denne gjør. Men hvis hun skriver like godt i A Little Life er jeg sikker på at den blir årets høydepunkt for meg også.

    Nydelig omtale! Bøker som kan fremme slike reaksjoner er en sjeldenhet.

    ReplyDelete
    Replies
    1. Jeg har satt the People in the Trees langt oppe på ønskelista, så den blir lest snart. Jeg har aldri lest en bok som har gitt så mange reaksjoner før, hele følelseskalaen ble tatt i bruk. Spent på hva du syns om den.

      Delete
  4. Jeg har jo nettopp lest (og elsket) The People in the Trees, og må vel snart begi meg ut på denne - men innrømmer at jeg er litt redd: frykter i grunn ikke tåroverflod, men det motsatte - at følelsene ikke når inn, og at jeg sitter der som en annen kald idiot. Men som Labben sier: skriver hun like godt i denne som i People har jeg nok ingenting å frykte.

    ReplyDelete
    Replies
    1. Jeg tror dette er en veldig enten/eller bok. Enten lar du deg rive helt med, eller så finner du historien for lite troverdig og blir en kald fisk. Derfor ble jeg veldig overrasket over at den kom med på Bookerlanglista.

      Delete
    2. Jeg elsket The People in the Trees, men var lunken til denne. Det gjorde meg vondt alt Jude måtte gjennom - men av og til klarte jeg ikke helt å connecte med boka fordi jeg synes det ble for mye elendighet over lang tid. Det jeg slet mest med var likevel å forstå hvordan sikkerhetsnettet til Jude består over så lang tid, når han ikke forklarer og skyver dem vekk. Jeg synes menneskene rundt ham var tålmodige engler.

      Delete
    3. Og jeg syns de var svært ansvarsfraskrivende - legen og fosterforeldrene burde jo ha fått han tvangsinnlagt for lenge siden. Jeg trodde på historien, men det er fordi jeg tror at hvis man lar noe fælt skje med seg, så er det lettere å havne i fæle situasjoner senere. Noe a la we accept the love we think we deserve (the perks of being a wallflower <3)

      Delete
    4. Det falt meg aldri inn, men du har rett. De burde jo ha fått han tvangsinnlagt. Jeg elsket The Perks of being a wallflower <3

      Delete

Blog Archive